Lærerutdanningen i Utopia

Vegard Miancho Nedrelid

lektor ved Kristelig Gymnasium

I år har jeg vært på besøk i Utopia igjen. Et vakkert land fylt med ønsketenkninger og nydelige modeller for læring. Modellene smiler mot meg. De er som sirenene i gresk mytologi. De lokker med vakre setninger om elevens utvikling og lærelyst. I dette landet er John Hattie enehersker og gud, og om du ikke nevner han, så er du dømt til evig fortapelse. Utopia er et fredelig land, et asyl for lærere, der det ikke finnes ekte elever. Her kan man undervise i fagene, helt uten å måtte forholde seg til krangling, tilrettelegging, bråk, overfylte klasserom og fulle timeplaner. I dette landet får hver enkelt fiktive elev perfekt oppfølging av en lærer som aldri er sliten. Velkommen til videreutdanning for lærere.

Jeg overdriver kanskje litt? Men det er ikke så langt unna sannheten. Jeg studerer norsk for 5.–10. trinn på en høyskole på Vestlandet. Her møter jeg forelesere som aldri har satt sin fot innenfor en barneskole eller ungdomsskole som lærere. Ivrig forteller de hvordan elevene skal dykke inn i urnordisk, norrønt og 1800-tallets språkstrid. De kommer til å elske det. Med en alvorlig mine forteller de oss at elevene trenger å utfordres. Allerede på 9. trinn bør de ha lest Gunnlaug Ormstunge, Sult og Hellemyrsfolket. Dersom de ikke engasjerer seg for dette, så er det ikke deres feil, det er læreren som trenger å jobbe bedre med å formidle stoffet.

Videre lærer vi om vurdering av skriving. Selvsagt gjør vi dette også feil. Elevene må følges opp hele tiden. En tilbakemelding etter ferdig arbeid er verdiløst. Elevene må vurderes mens de skriver. Alt annet er bortkastet. I tillegg er du helt tulling dersom du som lærer ikke klarer å gi dem verktøy til å vurdere seg selv. Ingenting blir nevnt om KI, som har ødelagt alt av skriving i klasserommet. Det blir ikke nevnt at elevene med noen få tastetrykk kan skrive en tekst uten grammatiske feil.

Vi lærere er gammeldagse dersom vi lar elevene jobbe i en 90 minutters skriveøkt uten hjelpemidler. Hvordan skal de lære da? Vi må følge opp hver enkelt elev, alle skal ha individuell tilbakemelding underveis i skrivearbeidet, og husk, du må ikke si til dem hva som er feil, dette må elevene lære selv. Hver enkelt elev må få verktøy til å vurdere sitt eget arbeid. Forskningen har svaret på alt. Bare du følger denne modellen for undervisning, kommer elevene til å elske norskfaget. Det eneste du må lære deg, er hva literacy er, så skal du se, elevene kommer til å bli så gode i både lesing og skriving.

Klasserommet er Schrødingers katt. Har du tenkt på det? Dersom en forsker sitter inne i klasserommet, vil både lærer og elever oppføre seg litt annerledes. De blir mer skjerpet, og dermed gjør alle en bedre jobb i undervisningen. Elevene er heller ikke så bråkete, de oppfører seg faktisk veldig fint, det sitter jo en voksen bakerst i klasserommet. I tillegg er jo stemningen mer alvorlig nå, elevene skjerper seg, de sitter ikke og spiller på PC-en. Hun med notatblokk stirrer på meg med et strengt blikk, tenker eleven. Hva om hun skriver ned det dumme jeg gjør, og sier det til mamma eller pappa. Det smarteste er nok å gjøre sitt aller beste, tenker eleven og smiler til læreren.

Hvem er det som sier ja til å få forskere på besøk i klasserommet? Er det læreren som har en bråkete og vanskelig klasse? Den læreren som er overarbeidet og sliten? Er det læreren som må balansere mellom elever og småbarn hjemme, som har så vidt tid til å planlegge neste time mellom barnegråt, bleieskift og henting på fotballtrening? Lærere som tar imot forskere, har mest sannsynlig en ganske fin og veloppdratt klasse. Klasseledelse er ikke så vanskelig her. Det er en lærer som har overskudd til å gjøre sitt absolutt beste, som takker ja til å være en del av et forskningsarbeid. Kanskje er læreren ekstra påskrudd også i de tre ukene forskeren er der. Nå skal jeg vise verden hvor god lærer jeg er. Timene planlegges ned til den minste detalj. Hver kveld brukes til forberedelser til undervisningen. Det er ikke hver dag man blir forsket på.

Forskeren smiler og ser at teoriene hennes passer inn i klasserommet. Læreren går rundt til alle elevene i klassen, det er 16 elever der, for dette er jo en liten skole, så her har læreren god tid til hver enkelt elev. Klassen består for det meste av elever fra samme sosiokulturelle bakgrunn. Selvsagt er det litt forskjell i klassen, det er jo noen som ikke klarer å følge med så godt. Læreren smiler til hver enkelt elev, og forklarer hvordan han eller hun kan gjøre teksten sin bedre. Forskeren noterer ivrig. Alt stemmer jo. Bare alle lærere forstår hvor enkelt det kan gjøres, så blir norsk skole verdens beste!

Jeg befinner meg i Utopia, men snart går visumet ut. Jeg må tilbake til et litt for lite klasserom, med 28 elever som skal få best mulig undervisning i norsk. Nå skal jeg følge opp hver enkelt elev i skriving. Det er bare det at rådgiveren på skolen har snakket med meg, det er en elev i klassen som har det litt tøft om dagen, så det hadde vært fint om jeg kunne tatt en prat med han så fort som mulig. Jeg sier selvsagt, men jeg må bare ordne opp i en krangel mellom tre jenter i klassen først. Og så må jeg svare på e-post, noen i en annen klasse er misfornøyd med karakteren i samfunnsfag, og jeg må svare foreldrene på hvorfor den ikke er bedre. Jeg skal bare gå en inspeksjon i friminuttet først, og så skal jeg gi elevene verdens beste norskundervisning. Jeg må bare bli ferdig å vurdere KRLE-prøvene som har ligget tre uker på pulten min. Og etter det skal jeg følge opp og vurdere alle elevene individuelt i prosess.

Jeg får nyte tiden min her i Utopia en liten stund til, mens jeg tenker på Hattie og nydelige modeller for læring.