DEBATT - JAN JØRGEN SKARTVEIT
De digitale barnas avhengighet av de andre
Mennesket trenger fellesskap med andre mennesker, for å bli menneske, og ikke minst for å bli «gagns menneskje».
Den katolske, jødiske filosofen Simone Weil mente det var i nære samtaler ansikt til ansikt med andre mennesker at «det hellige» kunne komme til uttrykk. I felleskapet mellom menneskene kunne en troende håpe og tro at kanskje Gud viste seg i «den andres ansikt». Humanistisk tenkning lar det eventuelle hellige være i fred, distanserer seg fra det religiøse, men har til felles tenkningen om «den andre» og den andres ansikt, slik den jødiske filosofen Emanuel Levinas formidler det. Mennesket trenger fellesskap med andre mennesker, for å bli menneske, og ikke minst for å bli «gagns menneskje», et dannet menneske og medborger i et demokratisk fellesskap, som er mål for oppdragelsen i skolen.
Kunnskap trenger redaktører, som skiller fakta fra fiksjon, og løgn fra sannhet.
Google-doktrinen, som postulerer at økt tilgang til informasjon, gir økt frihet, stemmer ikke. Sannheten blir ikke opplyst ved ubegrenset tilgang til informasjon, og ved fravær av alt som regulerer flyt av informasjon. Sannheten synker til bunns, sammen med tilgangen til de nære fellesskapene ansikt til ansikt og de gode samtalene.
Kunnskap trenger redaktører, som skiller fakta fra fiksjon, og løgn fra sannhet. Barn og ungdom trenger voksne som tør å ta ansvar og vil barn og ungdom vel, og vil beskytte dem fra en kynisk, grådig, manipulerende og utspekulert bransje. De rikeste menneskene i Silicon Valley har fått en president til makten i verdens mektigste land, som vil være forståelsesfull overfor teknologigiganters økonomiske interesser.
I begynnelsen var ordet
Barn og ungdom kommer på skolen for å bli kjent med jevnaldrende, og ikke for å sitte foran skjermer eller glane ned i medbragte, avhengighetsskapende skjermer. I løpet av skolegangen er ungdommer biologisk forutbestemt til å frigjøre seg fra de nære båndene til egen familie, og skape sin egen identitet. De destruktive sidene ved det digitale er til hinder for barn og unge, for å mestre å ta steget ut blant jevnaldrende, og siden ut i voksenverden, på bærekraftig vis.
Barn og ungdom trenger å bli distrahert vekk fra seg selv, og bli ledsaget ut i verden utenfor dem selv.
Barn og unge i skolen trenger «de andre» og «den andre» IRL, (i det virkelige liv). De algoritme-sosialiserte og algoritme-styrte «andre» på sosiale medier er en mager trøst. Gjennom sosiale medier og teknologibransjens kontroll over barn og unges verden, blir de påtvunget en selvopptatthet, som ikke er selvvalgt, men er blitt gjort obligatorisk. Barn og ungdom trenger å bli distrahert vekk fra seg selv, og bli ledsaget ut i verden utenfor dem selv. I stedet blir barn og ungdom presset inn i selvdestruktiv narsissisme.
Når barn lærer seg språk har de en fase der de øver seg, og snakker med seg selv. De små barna praktiserer en indre dialog med seg selv, som er hørbar for oppmerksomme voksne, og som er en øvelse før barna mestrer å kommunisere med andre barn og med voksne. Det er en øvelse på vei til å bli et «jeg», som gradvis kan bli del av et språklig fellesskap, et «vi».
Ensomme mennesker uten deltakelse i forpliktende fellesskap med andre plages ofte av «tankespinn», indre monologer bestående av tankerekker på tomgang, som ikke får folde seg ut i, eller er til hinder for forpliktende dialoger med andre.
Elevers øyekontakt
I klasserommets fysiske virkelighet, IRL, trenger barn og ungdom en viss mengde av øyekontakt med jevnaldrende og voksne omsorgspersoner for at et åpent og inkluderende fellesskap skal ha mulighet til å utvikle seg i klasserommets fysiske virkelighet. Barn og ungdom trenger en viss mengde av vandrende blikk fra seg selv og jevnaldrende for å klargjøre hvem de kan skape vennskap og nære relasjoner med.
De smarteste data-ingeniørene i verden har lykkes med å gjøre barn og unge avhengige av i timevis hver dag å følge med på sosiale medier av frykt for å gå glipp av noe, og av frykt for å bli sosialt ekskludert i det fysiske, virkelige liv. Relasjoner blant jevnaldrende på sosiale medier kan riktignok kompensere for fravær av nære relasjoner i det virkelige liv for noen. Det store flertallet av barn og unge trenger imidlertid hverandre IRL.
Skolen burde beskytte skjøre fellesskap av jevnaldrende barn fra influensere, bloggere og annen digital støy. Det er lettere å lære blikkontaktens språk når ikke alle kule ungdommer og unge voksne på sosiale medier, som lever av å selge reklame, er konkurrenter et tastetrykk unna. «Sosiale medier» er i større grad kommersielle, reklamebaserte TV-kanaler, der algoritmer er redaktører for innslag av sekunders varighet, enn navnet «sosiale medier» skulle tilsi.
I den ukritisk digitale skolen har dype fellesskap mellom jevnaldrende i den fysiske virkeligheten blitt fratatt barn og unge. De trenger at det sosiale felleskapet de omgir seg med i den fysiske virkeligheten, IRL, er forpliktende, trygt og lagt til rette for av ansvarsfulle voksne med handlingsrom, som vil dem vel. Barn trenger voksnes beskyttelse fra utspekulerte digitale distraksjoner, for at nære sosiale relasjoner mellom jevnaldrende kan få utvikle seg.
Elever trenger også fellesskap av forpliktende relasjoner med andre mennesker i en større sammenheng av nåtid, fortid og fremtid. En viss grad av historiebevissthet er en forutsetning for at medborgerskap kan fungere, i form av felles forestillinger om fortid, samtid og fremtid. Humanismens budskap fra Oraklet i Delfi - «Kjenn deg selv», med det beslektede ordtaket - «På seg selv, kjenner man andre», er krevende i en samtid full av digitale distraksjoner.
Kulturarv, historie og menneskelig innsikt
Homo Sapiens har vært biologisk vesener i tusener av år, men digitale i snaue to tiår.
Skolen forsømmer i stadig større grad å overbringe fortidens kulturarv til dagens barn og unge. De med makt i skolesektoren har på ungdommens vegne avgjort at fortidens kulturarv og forfedrenes menneskelige innsikt kun i beskjeden grad er relevant for den oppvoksende generasjon.
Kristendom, jødedom og islam er bøkenes sivilisasjon. Reformasjonen førte etter hvert til maktkritiske «lesere» og andre lesende fellesskap i samling rundt hellige skrifter blant lekfolk i Skandinavia. Dette ga leseferdigheter som smittet over i deltakelse i demokratier, der stemmerett gradvis ble utvidet. Mål om leseundervisning for alle begynte i Norge med konfirmasjonsundervisning på 1700-tallet.
Et sekulært flerreligiøst og flerkulturelt samfunn bør ikke underlegge seg digitalismen, ukritisk digitalisering, men må beskytte både bøker, leseevne, konsentrasjonsevne, barn og ungdom mot grådige digitale kremmere, vår tids pengevekslere, som Jesus kastet ut av synagogen.
Homo Sapiens har vært biologisk vesener i tusener av år, men digitale i snaue to tiår. Mennesker trenger fellesskapet med de andre IRL.
