Forfallshistorie 2.0

Regjeringen har nylig levert enda en stortingsmelding om hvordan skolen skal bli bedre. Den innledes med en oppdatert tilstandsrapport, Status for elevenes læring, motivasjon og trivsel. Den som har fulgt med i timen og sett norsk skole både innenfra og utenfra de siste tiårene, kan lese rapporten som en lei oppfyllelse av pessimistiske spådommer. På vegne av gamle lektorlagsvenner får man lyst til å skrike: Hva sa vi!

Da risikerer man selvsagt å bli beskyldt for ren etterklokskap. Ingen kunne vel vite at alle de velmenende reformene av skolen skulle føre så galt av sted? Lite i meldingen tyder på at departementet de siste tretti årene har mottatt alternative forslag og advarsler mot alt som kunne gå galt. Meldingen sier: Utviklingen går nå i feil retning på flere områder samtidig. Den spør lite om hvilke beslutninger som førte skolen i gal retning. Når skjedde dette? Hvilke pedagogiske, ideologiske og politiske aktører skjøv skolen inn på denne helt gale kursen? Fantes det motkrefter? Svært mye har gått galt, skal vi tro meldingen. Kapitlet som oppsummerer status, er omfattende, og her følger noen hovedpunkter.

Lavere kunnskaper målt etter 1995

Vi ser en nedgang i læringsresultatene i matematikk, naturfag og lesing. Med noen unntak har det vært nedgang siden 1995. Det er særlig urovekkende at andelen elever på laveste mestringsnivå øker. Hver femte norske elev skåret på laveste nivå i kunnskap om personlig økonomi og økonomiske begreper i PISA 2022. Hele 41 prosent av norske elever viser kunnskaper og ferdigheter på laveste nivå innen ett eller flere fagområder. I en annen type undersøkelse, ICCS, viste norske elever gode kunnskaper innen demokrati og demokratiforståelse i 2009, men skårer dårligere i 2022.

Elever med høyere sosioøkonomisk status øker forspranget

De som er skeptiske til PISA, vil ofte bagatellisere betydningen av skolekunnskap som kan måles, og hevder gjerne at man klarer seg godt uten fag som matematikk. Med matematikk menes da også basale regneferdigheter. Det er imidlertid ikke greit at store deler av ungdomskullet mangler forståelse for egen økonomi. Det er heller ikke greit at så mange ikke vet hvordan det norske demokratiet fungerer, og forstår hva demokratisk medborgerskap innebærer. Kunnskapsforskjeller skaper og sementerer sosiale forskjeller. Sammenliknet med andre OECD-land har Norge små forskjeller i skoleprestasjoner knyttet til sosioøkonomisk status, men forskjellene øker. Meldingen skriver at forskjellene mellom elever med høy og lav sosioøkonomisk status har økt med ca. 20 poeng i matematikk og ca. 30 poeng i lesing siden 2012. Det kan tyde på at elever med høy sosioøkonomisk status har dratt ytterligere ifra med omtrent et skoleår i løpet av det siste tiåret og nå totalt sett ligger flere år med skolefaglig progresjon foran sine medelever med lavere sosioøkonomisk bakgrunn. Skolens rolle, både som utdanningsinstitusjon og som samfunnsbyggende institusjon, er med andre ord svekket.

Mer uro, mistrivsel og psykiske plager

Kritikere av den tradisjonelle, fagorienterte skolen har villet ha en mer elevorientert, og elevvennlig, skole. De fleste har vært enig i det. Vi ønsker ikke «den gamle» skolen preget av tukt og formaning. Problemet har vært, og er fortsatt, at elevvennlighet ble stilt opp som motsats til fagorientering. De voksnes krav og samfunnets vurderinger av hva som er viktige basiskunnskaper, ble i tiår nedsnakket som gammeldags, utdatert og autoritært. Den unge, helt ned i barneskolealder, skulle selv bestemme hva som skulle læres, og hvordan. Eleven skulle også selv vurdere eget læringsresultat. «Den nye eleven» som ble lansert med skolereformene på 90-tallet, trengte bare en skolebygning, gode pc-er og snille voksne som passet på litt. Lærerstyrt undervisning ble faktisk omtalt som avleggs og som en hemsko for elevenes læring. Disse verste mistakene fra 90-tallsreformene er stille og rolig lagt på den pedagogiske skraphaugen, men det ideologiske angrepet på lærerrollen har satt varige spor. Fortsatt er det mange som forveksler faglig autoritet med det å være autoritær. En lærer som korrigerer en elev i et faglig spørsmål eller irettesetter en elevs atferd, oppfattes da som en autoritær voksen som krenker eleven med sine «personlige» meninger. Lærerens lederskap svekkes ytterligere av skoleledere som er engstelige i møte med rettighetsorienterte elever som mener de selv best kan vurdere egne faglige prestasjoner. (Og i enkelte tilfeller har eleven kanskje rett, for kravene til lærerkompetanse i undervisningsfag er også lave.)

Voldelige og utagerende barn

Når lærernes faglige autoritet blir svekket, blir også rollen som leder i klasserommet svekket. Uten voksne i rommet oppstår et maktvakuum der negative krefter lett kan overta. Meldingen viser til forskningsfunn som tyder på at færre elever enn før trives på skolen. Det rapporteres om mer utfordrende atferd blant elevene og en dobling av ansatte som har vært utsatt for vold i skolen de siste 12 månedene. Lærere bruker mye tid på å løse konflikter mellom elever, som ofte utspiller seg både i sosiale medier og på skolen. Mye tid går med til konfliktløsning i stedet for faglige aktiviteter.

At flere elever rapporterer om dårligere motivasjon og at de kjeder seg på skolen, kan sees i sammenheng med all uroen. For de rolige og lærevillige elevene er det selvsagt frustrerende at utagerende medelever time etter time etter time stjeler nesten all oppmerksomhet og energi fra læreren. I tillegg blir mange redde, for de ser hvor hjelpeløse de voksne virker stilt overfor bøller.

Spørreundersøkelser blant grunnskolelærere viser en markant økning i voldshendelser, både her og i vårt naboland. Svenske medier meldte i oktober om et økende antall tilfeller der elever utgjør en fare for læreres helse og sikkerhet, og der skolenes verneombud har nedlagt arbeidsforbud, eller såkalt skyddombudsstopp. I disse tilfellene blir den utsatte læreren fritatt fra å undervise den aktuelle, utagerende eleven. Dermed må skoleledelsen finne andre løsninger som oppfyller den aktuelle elevens rett til undervisning.

Dette er interessant, for det har vært lang tradisjon, både i norsk og svensk skole, for at elevens rett til undervisning som regel har trumfet lærerens rett til et arbeidsmiljø som ikke er skadelig. Ifølge SVT3 bedres læringsmiljøet når verneombudet bruker arbeidsmiljøloven på en hardere måte, i tillegg til at lærerne yter såkalt mikromotstånd. Strengere bruk av arbeidsmiljøloven gagner altså både elever og lærere.

Ingen vits i å gå på skolen. fall i norske elevers utdanningsambisjoner

Stortingsmeldingen peker også på at rapporten fra ICCS 2022 viser et betydelig fall i norske elevers utdanningsambisjoner. Dette er kanskje ikke så rart? Norske elever har ved selvsyn opplevet at deres høyt utdannede lærere og lektorer står aller nederst i hierarkiet på sin arbeidsplass, at deres kjerneoppgave, som er undervisning, er kraftig nedvurdert.

Da Lektorlaget ble gjenreist i 1997, var det for å protestere mot den faglige nedturen i skolen. Advarslene ble gjerne avfeid som en forfallshistorie diktet opp av gammeldagse lektorer som verken forstod seg på ungdommen, tidens tegn eller selveste fremskrittet. Stortingsmelding 34 forteller samme historie, i 2.0-utgave.

Alt som kunne gå galt, gikk galt, for å sitere en av Murphys lover. Det er en skjebnens ironi at den statsråden som hadde hovedansvaret for 90-tallsreformene, var en humorist med sans for Murphy. Hans reform ble til et kraftig angrep på lærerrollen og den fagorienterte skolen. Som en annen av Murphys lover lyder: Dersom det er mulig at flere ting kan gå galt, kommer det verste til å gå galt først. Til de som skriver og iverksetter stortingsmeldinger om bedre kvalitet i skolen, vil vi minne om en tredje lov: Gjenta aldri en feil – feilene gjentar seg selv.