Karakterinflasjon og motivasjonsdempende praksis?

Karoline Torkildsen

lektor på Ullern vgs
2. nestleder i Lektorlaget

I august dette skoleåret var jeg endelig tilbake i klasserommet etter et år i barselpermisjon. Det klødde i fingrene etter å undervise, snakke med kolleger om både fag og fjas, samt å være sammen med elevene i klasserommet. 

Karakterdemping

På skolen min har vi siden 2018 hatt såkalt karakterdempende praksis, at elevene i svært liten grad får tallkarakterer utenfor terminoppgjørene. I forbindelse med skifte av politisk ledelse i Oslo i 2023, samt et stadig sterkere ønske fra elever over hele byen, skulle denne praksisen opphøre ved skoleårets start. Skolen satte i gang en slags hybridløsning: Elevene skulle fremdeles ikke få karakterer på enkeltprøver og innleveringer, men etter «perioder» i faget. Elevene var lunkne til løsningen, og mange av de ansatte, inkludert meg selv, var usikre på om vi ville oppnå det store målet: mer motiverte og mindre stressa elever. 

Journalist tok kontakt

I september, midt oppi dette, ble jeg kontaktet av en journalist fra Aftenpostens A-magasin som ville vite hvordan det egentlig var med karakterinflasjon, karakterpress og faglig nivå i skolen.

Journalisten og fotografen besøkte skolen flere ganger. De snakket med meg som lektor og var med inn i klasserommet. De fikk observere fagsamtaler i historie, og var veldig imponert over elevenes evne til å håndtere en pressituasjon som likner på en muntlig eksamen. Kanskje var det ikke noe galt med antallet seksere i skolen likevel? Artikkelen «6-presset», som ble publisert i november, hadde en rekke interessante poenger, både sett fra et lærerperspektiv og fra et mer samfunnsmessig perspektiv: Hvordan er det mulig at vi som profesjon opplever at elevene blir svakere lesere og skrivere, samt mindre i stand til konsentrasjonskrevende oppgaver, men samtidig får stadig høyere karaktersnitt fra videregående skole? I artikkelen pekes det på flere faktorer: ulne kompetansemål, pandemiavlyste eksamener, sterk rettighetskultur blant elever og større arbeidspress på lærere. 

I min «beste» vg3-klasse noensinne satte jeg 17 seksere av 32 mulige i historie. Jeg var veldig i tvil, men i ettertid er jeg helt sikker på at minst 15 av disse enkelt ville oppnådd samme karakter på eksamen, og det er kanskje den viktigste målestokken vi har?

Hva med de andre elvene?

Artikkelen «6-presset» kom ut 13. november og vekket en rekke spennende reaksjoner samme dag. Det var stort engasjement rundt temaet, men jeg savnet oppmerksomhet rundt alle de elevene som ikke kjemper i toppen av karakterskalaen. Hva med alle de som strever så mye faglig at de er på vei ut av skolen, og kanskje ut av det fremtidige arbeidssamfunnet? Påfølgende uke skrev jeg derfor kronikken «Karakterinflasjonens mange tapere» i Aftenposten om de som egentlig må kalles for «taperne» av karakterjaget. De som nesten ikke får karakterer i det hele tatt. Her viste jeg til at Stoltenbergutvalget i 2019 viste at elever som har under 2,5 i gjennomsnittskarakter fra ungdomsskolen, bare har rundt 20 prosent sannsynlighet for å fullføre videregående opplæring på yrkesfag og rundt 15 prosent på studieforberedende. Her har du kanskje svaret på hvordan det er mulig å bli skoletaper i «verdens beste land»? Hvert år sender vi ungdom inn i klasserom til studieforberedelser de ikke har mulighet til å beherske, bare fordi de har rett til være der! Mange ungdommer med svake faglige forutsetninger etter 10. klasse tilbys ikke en skoleplass der de har mulighet til å vokse, lykkes eller trives, fordi noen tror det vil være stigmatiserende for disse å gå utenom det ordinære skoleløpet. Det norske arbeidsmarkedet er stadig smalere for unge uten fullført videregående opplæring.

Påfølgende debatt i NRK

Som en direkte følge av Aftenpostens dekning ble jeg invitert inn i Dagsnytt 18. Her innrømmet Utdanningsdirektoratets (Udir) divisjonsdirektør for læring og vurdering, Marthe Akselsen, at det er «spennende å diskutere hvorvidt norske elever går ut av skolen med et vitnemål som viser hva de faktisk kan eller ikke». Jeg mener denne problematikken må tas tak i allerede nå. Om Udir er genuint bekymret for en svekket tillit til vitnemålene, bør de vel presse på for et sterkere eksamensinstitutt, ikke et svakere? Leder i Elevorganisasjonen (EO), Madelen Kloster, vil også ha rettferdige karakterer, men mente samtidig at det var lærernes ansvar om de lot seg presse til å sette høyere karakterer enn fortjent. EO er, som de alltid har vært, sterkt imot eksamen. Jeg syns det er underlig at de ikke er mer interessert i å snakke om likhetsprinsippet: at en karakter bør være basert på lik vurdering uansett hvor i Norge den er satt, slik at elevene har samme konkurransegrunnlag ved inntak til høyere utdanning.

Jeg hevdet også i debatten på NRK at manglende rammer, tid og støtte til god vurdering er helt avgjørende for at vi som står i klasserommet, skal kunne gjøre riktige vurderinger av elevenes kompetanse. Begge deler er under press i dag. At professor Thomas Nordahl kom inn på lektorens side i debatten, var kanskje overraskende, men gledelig. Han viste til enkle tall. PISA-undersøkelsen viser at norske elever er svakere faglig enn tidligere. Hvordan er det da mulig at andelen som får karakteren 6, bare øker?

De som håper på en toer

Jeg vil tilbake til elevene som ikke er i nærheten av karakter 6. De som kanskje knapt kan håpe på en toer? Disse elevene trenger et annet tilbud, der de kan få den faglige kompetansen som trengs for å klare seg i samfunnet. Det viktigste er å komme inn i det fellesskapet en arbeidsplass fører med seg, ikke at alle skal velge på øverste hylle hva de vil bli. I kronikken la jeg vekt på at mange elever vil føle seg utilstrekkelige i en skole der kun en sekser er bra nok. Et jag etter «perfekte» karakterer det kanskje ikke er meningen at så mange skal oppnå, kan sammenliknes med det å oppleve nederlaget ved ikke å mestre hver eneste dag. Kanskje er det viktigste å innse at ikke alle kan bli alt de drømmer om, men at alle kan bli noe bra?

Håper på debatt

Jeg håper vi får en god debatt om dette fremover. Vil det skje noe med vurderingen? Hva med eksamensinstituttet? Du lurer kanskje på hvordan det egentlig går med den nye vurderingsordningen på Ullern vgs.? Vel, om elevene er så mye mindre stresset enn før, er jeg usikker på. Men det er i alle fall godt læringstrykk i de fleste timene. Så kan vi kanskje stille oss spørsmålet om det er fordi elevene jobber mot vurderinger uten karakter, eller om det er fordi de må levere inn mobiltelefonen i starten av hver økt?