Mangler 30 poeng

Jeg sitter hjemme etter en lang dag på jobb som kontaktlærer og planlegger undervisningen i morgen. Klokka er fire, gatelysene er på, det går mot mørketid i nord.

Jeg trives med jobben, trives med lange dager og fjellet av arbeidsoppgaver som alltid vokser. Derfor er det så hjerteskjærende å bli møtt med avslag etter avslag på søknader for å få fullført den lektorgraden jeg begynte på i 2017.

Fortell meg, hva slags system er det universitetene har sydd sammen for at folk som meg, som har falt ut av det normale studieløpet, skal kunne komme seg inn på lærerutdanningen igjen? Jeg forstår nå hvorfor det er 11 602 (SSB) grunnskolelærere i Norge som ikke har lærerutdanning, når system på system stenger veien.

Samtidig som jeg prøver å få innpass på et av de fem universitetene i Norge, tikker det inn en e-post fra Utdanningsnytt med overskriften «Her står halvparten av lærerstudiene tomme». Ved det universitetet som jeg har hatt mest kontakt med, har de 61 tomme plasser på lektorutdanningen. La meg gjenta: 61 tomme plasser! Til tross for 61 ledige plasser har de altså ikke plass til at jeg kan ta de siste studiepoengene for å bli ferdigutdannet lektor. Jeg forstår ikke hvordan universitetene kan holde på slik, når det skrikes høyt om at det mangler 5400 lærere langs hele Norge allerede. I samme pressemelding sier Kari Nessa Nordtun: «Å satse på lærere er noe av det viktigste vi gjør for barna våre.» Hvorfor skal det da være så vanskelig å bli kvalifisert?

Jeg blir både målløs og skremt av å tenke på hvor mange gode lærere som kunne stått i klasserommene, men som gjør noe helt annet fordi de har møtt samme motstand og byråkratiske systemer som meg selv. Verden er ikke A4, og veldig ofte kommer livet i veien for planer og ordinære rammer – det er kanskje på tide å se behovet i den virkelige verden og endre systemet slik at det tilrettelegger for ekte menneskers liv istedenfor idealstudenten, som er bortimot uoppnåelig?

Etter pandemien tok jeg en pause fra studiene ett semester og jobbet som vikarlærer. Vi prøver alle å glemme hvor heftig korona var, og kanskje spesielt for studentene som ble sittende alene på en hybel med PC-en foran seg dag ut og dag inn. Et semester med pause var akkurat det jeg trengte, og jeg kom tilbake til studiebenken mer motivert enn før. Jeg fullførte masterfagene, begynte på masteroppgaven og var klar til å bli ferdig våren 2024. Igjen skjedde ting utenfor min kontroll, og pappa ble kreftsyk ved studiestart høsten 2023. Han døde tre måneder etterpå. Det var dermed ikke noe annet valg for meg enn å utsette studiene én gang til, men sammen med opprydningen av hele hans liv fullførte jeg masteroppgaven min. Endelig manglet jeg bare 30 studiepoeng av 300. Det skulle vise seg å bli de vanskeligste studiepoengene å ta.

Etter at pappa gikk bort, ville jeg ikke tilbake til studiebyen Trondheim. Det ble for tungt, jeg ville starte på livet med samboeren min hjemme i nord. Jeg søkte på alle universiteter som tilbød PPU (praktisk-pedagogisk utdanning) deltidsbasert, slik at jeg kunne jobbe samtidig som jeg tok de resterende 30 studiepoengene i pedagogikk. Ironisk nok kommer jeg ikke inn på PPU fordi jeg mangler bevis fra lektorstudiet på at mastergraden er oppnådd. Naturligvis hadde jeg ikke søkt på PPU-utdanningen hadde jeg hatt den graden. Og med det ender jeg opp i en spiral av byråkrati, stengte dører og en grad som ikke blir ferdig. Det viser seg at masteroppgaven i engelsk fra lektorstudiet tydeligvis ikke er verdt noe i seg selv. Så her står jeg som atter et eksempel på en ufaglært engelsklærer i klasserommet i dag, samtidig som det står 61 tomme plasser på UiT.

Litt av ei satsing på lærere, gitt!