Skolekuttstjenesten
Det er nok ikke lett å være fylkeskommune om dagen.
Det er nok ikke lett å være fylkeskommune om dagen. Når økonomien er som den er, ser det ut til at fylkespolitikerne bare biter tenna sammen, kutter i skoletilbud og stålsetter seg mot opprør i lokalmiljøet, fortvilte elever og frustrerte ansatte som blir stående i en utrygg og uavklart arbeidssituasjon. Både Innlandet og Østfold står midt i tøffe omstillinger i fylkenes skolestruktur. Andre fylker vil nok kjenne på noe av det samme i årene fremover.
For det er økonomien som rår.
Det må være forstemmende for ansatte som rammes av kuttene i østfoldskolene å tenke på alle millionene som gikk med i det store Viken-sluket. Mellom 700 og 800 millioner kroner kostet det å slå sammen og deretter løse opp de tre fylkene. Og Østfold er ikke det fylket som kom økonomisk best ut av denne prosessen. For å si det forsiktig.
Det er også litt forstemmende å se hvor lett det ble tatt på pengebruken. En av politikerne i det forgangne storfylket fortalte gledesstrålende at Viken slapp å betale for skilsmisseoppgjøret. Dét ble betalt av staten. Altså fra den samme store pengesekken som skal holde driften i gang i norsk offentlig sektor. Den samme pengesekken som avgjør overføringene til fylkeskommunene.
Mens det nasjonalt snakkes om å øke rekruttering av lærere og lektorer, står man i fare for å bli sagt opp i Østfold.
Dette forvaltningsnivået midt mellom det nasjonale og det lokale har grovt sagt tre store oppgaver i porteføljen sin: videregående skoler, kollektivtransporten og fylkesveiene. Å drifte videregående skoler er altså en av hovedoppgavene; å forvalte selve portåpneren til unge menneskers videre utdanning og yrkesliv.
Da er det problematisk at fylkeskommunen har liten reell makt. Når økonomien svikter, virker det som om fylkespolitikerne i beskjeden grad når gjennom for nødvendige økonomiske overføringer fra nasjonalt nivå. Det blir en grov ansvarspulverisering når nasjonale politikere holder festtaler om viktigheten av gode skoler, bedre rekruttering av lærere og økt gjennomføring. Målsetninger som parallelt torpederes av dårlig fylkeskommuneøkonomi.
Mens det nasjonalt snakkes om å øke rekruttering av lærere og lektorer, står man i fare for å bli sagt opp i Østfold. Mens man vil satse på en mer praktisk skole og mer fysisk aktivitet hos barn og unge, legger man ned idrettslinjer, kreative klasser og yrkesfag i Østfold. Nedprioritering av skole er svært dårlig samfunnsøkonomi – både for Østfold og for Norge.
Når det ikke ser ut til å være noen frelse i sikte av økonomiske overføringer til sulteforede fylkeskommuner, tar man seg i savne denne lappen fra skolen:
Mitt barn skal være fritatt fra skolekuttstjenesten.
