Streik i staten?
So what?

Har dette noe som helst å si for det menige medlemmet i Lektorlaget – hvor 97 prosent ikke jobber i staten?

Ja, av flere årsaker. For det første har over 250 medlemmer staten som arbeidsgiver, og er vi en del av Akademikerfellesskapet. I motsetning til i «normale streiker», handler dette ikke om kroner og ører, men om prinsipper – og hvordan det offentlige skal klare å rekruttere og beholde høyt utdannede i staten i konkurranse med privat sektor.

Akademikerne og Unio, som organiserer majoriteten av utdanningsgruppene i landet, kjemper for å beholde sin egen avtale og sin egen lønnsmasse. LO og YS på sin side, ønsker alle samlet i én avtale fordi det betyr at deres medlemsgrupper får et sugerør inn i lønnsmassen til høyere lønnede akademikere. Alt etter politisk ståsted er Akademikerne og Unio usolidariske og elitistiske, eller de står for at utdanning må lønne seg, og at staten må klare å konkurrere med privat sektor om de beste hodene.

LO kunne trolig leve med Akademikernes avtale, helt til Unio ble med i 2022. Da ble nemlig denne avtalen størst. Dette gjorde blant annet at LO og YS mistet full råderett over de uorganisertes lønnsmasse. Et LO som er vant til å være største gutten i klassen + Arbeiderpartiet i regjering = Krav om én avtale i staten.

Avtalen som ligger på bordet er tilsynelatende akademikervennlig med 75 prosent lokalt og 25 prosent sentralt. Men dette er bare årets forslag til fordeling, og blir av forhandlingsledelsen i Akademikerne karakterisert som åte i en revesaks.

Kollektiv, lokal lønnsdannelse er DNA-et til Akademikerne. Hovedorganisasjonen ble i sin tid dannet for å få et nytt lønnssystem. I KS har de i flere år hatt sitt eget «akademikerkapittel». I staten fikk de først et gjennombrudd for lokale forhandlinger i 2016.

Da Unio gikk over på avtalen i 2022, handlet der rett og slett om at det ville lønne seg for deres medlemmer, og nå streiker de også for å beholde den. Unio (og Utdanningsforbundet) fremstår derfor noe schizofrene om dagen. De streiker for lokal lønnsdannelse i staten, men er samtidig prinsipielt mot lokale forhandlinger i KS og Oslo kommune. Her har Akademikere lenge prøvd å få lektorene over på kollektive, lokale forhandlinger, men møter motstand – blant annet fra før nevnte.

Fortsatt setter mange likhetstegn mellom lokale lønnsforhandlinger og trynetillegg. Men det er viktig å huske at det er forskjell på små, lokale potter og all lønn lokalt. Store grupper akademikere har forhandlet all lønn lokalt i årevis. Over tid har de erfart den såkalte trekkspilleffekten: Dersom en gruppe får mer det ene året, bidrar det til å trekke andre grupper opp neste år. Over tid viser totalen at lønnsutviklingen er bedre enn ved sentrale forhandlinger.

Sentrale lønnsforhandlinger er behagelig med tanke på at alle får like mye – men det har aldri lønt seg for høyt utdannede.