Make skriveopplæring great again

Liv Cathrine Krogh

førstelektor ved Universitetet i Sørøst-Norge og medlem i sentralstyret i Lektorlaget

Når jeg mener at det er viktig å forsvare skriveopplæringa, i den forstand at hver enkelt skal tilegne seg sin egen og ingen andres skriveferdighet, er det fordi samfunnet er rigget på en måte som gjør at det er langt lettere å bli tatt på alvor i en rekke sammenhenger gjennom nettopp skrift.

Jeg mener ikke at det må være sånn, men at så lenge det er sånn, skal vi ikke undergrave skriveopplæringa. I dag gjør vi det. Det er bakteppet når jeg går inn i diskusjoner om generativ KI.

KI i gryta

Når vi diskuterer generativ KI i skole, er det gjerne skriftgeneratorer vi snakker om. En skal ikke lytte lenge til en sånn samtale før sammensausing er et faktum.

Det er en tendens til at elever fra 6 til 19 år hives i den samme gryta. Oppi der røres de sammen med samtlige fag. Til alt overmål blander noen inn egne idéer om hvordan de skulle ønske at skolen var – om en ikke var nødt til å ta hensyn til rammebetingelser som læreplan og økonomi.

Den gryta der gjør det krevende å delta i ordskiftet om skole, og det gjelder ikke bare diskusjonene om KI.

Skrive i alle fag

Læreplanen er klar på at elever skal skrive i alle fag. Samtidig er det i norskfaget at lærerne har et særlig ansvar for at så skjer. Derfor kreves det også mer av elevers skriving i norsk enn i andre fag. For mange elever og lærere er dette et herk, men like forbanna er det sånn.

Etter 10. trinn og vg3 skal elevene ha tre eller fire norskkarakterer som utelukkende er basert på kompetanse de har vist skriftlig. Det betyr at for mange norsklærere er skriveopplæring en betydelig del av jobben.

Mange steder blir den jobben demontert av framskrittshissige typer som neglisjerer at jo nærmere vi kommer sluttvurdering, jo viktigere blir det at både den enkelte lærer og samfunnet kan stole på at det er eleven sin skrivekompetanse som vi setter karakterer på. Ikke fordi karakterene i seg selv er så viktige, men fordi skrivekompetansen er det.

Gammeldags skole

Et synspunkt jeg ofte blir møtt med av folk som vil redusere skrivingas betydning, er at skolen er så gammeldags fordi elever stadig blir bedt om å gulpe opp kunnskap når de skal skrive. Dette er en banalisering.

Ja, noen ganger skal elever gjengi og imitere. Det er fordi de skal tilegne seg kunnskap og beherske sjangre og skrivemåter som de har bruk for seinere. Noen elever trenger da en instrumentell tilnærming for å få dette til – mens andre får utslett av det samme – og bør få boltre seg mer når de skriver.

Målet er uansett at de skal bli bedre til å skrive.

Det betyr at eleven som trenger mye støtte også må være forberedt på å måtte skrive uten så mye av det, fordi noen ganger er det aleine du er, tida er knapp, mye står på spill eller strømmen har gått og du må bruke huet.

Det betyr også at eleven som får utslett av regler og rammer noen ganger må øve seg på å innordne seg noen tekstnormer, fordi samfunnet er stappa av rigide folk og systemer som av gode eller dårlige grunner vil ha ting på en viss måte.

Men selv om elever noen ganger skal gjengi og imitere i skrift, betyr ikke det at vi da er ferdige med skriveopplæringa. I norsk er det ikke så mange «gjøre rede for»-mål på læreplanen. Det meste elever skal drive med i skrift er å resonnere, argumentere, analysere, vurdere, tolke og drøfte.

Mer enn middels

Oversatt til en karakterskala, kan vi litt skjematisk si at eleven som behersker å redegjøre og gjengi i skrift, når 3 i skriftlig norsk. Middels kompetanse kan en språkmodell også oppnå om du mater den med en norskfaglig skriveoppgave. Men du trenger mer enn middels skrivekompetanse for å hamle opp med NAV, for å si det sånn.

Noen ganger lurer jeg på om det er sånn at jo flere stillaser, verktøy og skrivetekniske kalkulatorer vi utstyrer folk med, jo dårligere blir vi til å skrive. På den ene sida er det noe besnærende demokratisk ved det at flere får lettere tilgang til en brukbar løsning på en kommunikasjonssituasjon som skal løses skriftlig, som krangling med NAV. På den andre kan alle krykkene føre til umyndiggjøring, og det er definitivt ikke ett av kjennetegnene til demokratiet.

Grunnen til at skriving som grunnleggende ferdighet i alle fag i sin tid ble tatt inn i læreplanen, var nettopp koplinga mellom myndiggjøring og det å ha tilgang til eller beherske noen nøkkelkompetanser.

Jeg er ikke imot krykker. Men i stedet for å dytte flere elever inn i ørkesløse samtaler med språkmodeller, kan en pusse flere kvalifiserte skrivelærere på dem. Kjør på med delingstimer når unga skal skrive! Praktisk skole er jo så i vinden om dagen.

Innlegget ble først publisert på bloggen Gammal sur lektor